Malt forstadslykke

Av: Einar Børresen

«Elsk meg» skrikes det fra et av Askelunds malerier med scener fra en ung kvinnes trygge og hyggelige forstadstilværelse. I dette ene maleriet er kvinnen «avkledd» sine ting – møblene, blomstervasene, videoen og den lille kjekke bilen, og står sårbar og kjærlighetshungrende tilbake.

Dette maleriet kan ses som en nøkkel til utstillingen. Den hverdagslige lykken som man møter i de fleste av de andre arbeidene, disse smilende unge kvinner i romantiske og tekkelige bomullskjoler, viser egentlig fram forstadstilværelsens bedøvende tomhet. Samtidig er det noe forførende og tiltalende ved mange av scenene. Man får både respekt og sympati for kvinnene som lager det så pent rundt seg, det ser jo så hyggelig ut.

Infantilt

Askelund har tidligere inkludert tegneseriefigurer som Mikke Mus i sine malerier, nå er det de infantile og søvndyssende Teletubbies som settes sammen med de unge forstadkvinner. Det fungerer meget godt som bilder på en bedøvende liksomtilværelse.

I maleriet «TL2BE», som også er registeringsskiltet til en av de to praktiske små bilene vi ser frontene av i maleriet, har den litt slitent smilende kvinnen et barn på armen. En Teletubbie er innsatt i et eget felt ved siden av kvinnen og barnet.
Sammenstillingen framstår faktisk som skremmende, som om kvinnen viderefører bedøvelsen til sine barn. Man får assosiasjoner til Ira Levins klassiske grøsseroman «The Stepford Wives», hvor en mannlig sammensvergelse forvandler sine koner til mekaniske, perfekte og lydige forstadshustruer.

Uhyggen ulmer under overflaten også hos Askelund. Men den anes bare, og det er Askelunds fortjeneste at hun har maktet å få fram denne dobbelheten uten å bli for overtydelig. Hun gir oss en hygge med snev av uhygge. Dobbelheten understrekes av den kryptiske tittelen: Bilens registreringsnummer blir et identitetsmerke også for menneskene. Man ekstisterer gjennom tingene: TL2BE – to be – å være – tilværelse.

Mangler menn

Spor av menn finnes knappest i Askelunds bilder. Kun i et lite maleri som viser en soldat i full utrustning – og et eget lite maleri med et maskingevær. Det mannlige framstår altså som aggressivt, fremmedgjort, uten evne til å egentlig elske de kjærlighetssøkende unge kvinner. Man kan spørre seg – er verden virkelig fortsatt slik, eller blir det litt mye 50- og 60-talls naivisme i Askelunds billedverden?

Askelund viderefører sin naive malerstil fra tidligere utstillinger, og hun lykkes denne gang mye bedre i å skape et troverdig, sammenhengende billedspråk med en innholdsmessig nerve.
Selv når hun i «På tapetet» så åpenbart siterer Matisses «La desserte rouge» fra 1908, får hun fram sitt egne personlige budskaper.

Mens Matisse primært var opptatt av det dekorative spill mellom rom og flate, lar Askemellom rom og flate, lar Askelund sin kvinne fargemessig gå i ett med tapetet som er både gulv og vegg. Kun kjolemønsteret skiller henne fra interiøret. Askelunds maleri handler dermed mer om identitet enn om den formale lek.

Som den indianske kunstneren Jimmie Durham hevder hun at vi alle stivner mellom våre møbler og vegger, og at vi selv blir til den fremmedgjørende arkitekturen vi omgir oss med.

Rogalands Avis 12.mai 2003

http://www.rogalandsavis.no/puls/article665927.ece