Intimitetens livsfrise

UTSTILLING
Trond Borgen
Galleri Brandstrup:Natasja Askelund, maleri. T.o.m. 4. juni

Historier om mennesket, i all enkelhet

Vi har sett det på hennes tidligere utstillinger: Barnets uskyldsrene verden kunne ikke vare. Gradvis har en følelse av tiden som renner ut og av tapt uskyld krøpet inn i Natasja Askelunds billedverden.
Trykket fra en ny bevissthet er tydelig til stede i maleriene på hennes nye utstilling, i Galleri Brandstrup. Hun befolker nå sine lerreter med mennesker som ikke lenger er små, uskyldige barn - puberteten melder seg her med nye kroppslige reaksjoner, nye følelser, nye drømmer. Ser vi Askelunds produksjon under ett, siden debuten på Hå for åtte år siden, blir sammenhengen klar: Faktisk er hennes prosjekt intet mindre enn en slags intimitetens livsfrise. Hun skildrer menneskets vilkår i oppvekst og utvikling, i samspill og motspill, i forsøket på å mestre seg selv og sine omgivelser. Det er nært, det er inderlig, det er vakkert på en røff, enkel måte.
Askelund er modig nok til å fortelle en historie gjennom et figurativt billeduttrykk. Likevel ligger hun fjernt fra grumsete, nerdrumske PR-stunt om klassisk figurasjon og kitsch. For Askelund dreier figurasjonen seg om å anvende et nærmest tegneserieaktig formspråk, enkelte ganger kombinert med en viss ekspressiv heftighet, og alltid innordnet et naivistisk billeduttrykk. Dermed oppstår en interessant og god sammenheng mellom form og innhold i disse bildene: Den naivistiske stilen speiler en slags naivitetens tilnærming til motivene: kunstneren observerer og stiller spørsmål, men gir oss ingen ferdigtygde svar. Slik blir vi, som betraktere, stående og undre oss med de unge menneskene i maleriene: Askelund makter å formidle deres enkle, grunnleggende følelser slik at vi kjenner dem igjen. Her ligger intimiteten i denne utstillingen.
Historien som fortelles her handler om tilhørighet, trygghet og utrygghet, lengsler og drømmer, kropp og pubertet. Gutten med erigert lem lever tilsynelatende helt i sin egen verden der han ligger i "Sant" - registrerende og nytende, passiv. Ungjentene drømmer om et liv i omsorg og tjeneste for andre i serien "Sykepleier", med store, bankende hjerter. Det er som om Askelund gjenopplever en ungdomstid med begrensede perspektiver, med ønsker om å mestre alt det nye som skjer, men også med en trang til fortsatt å være et barn som kan rope på "Mamma", slik hun viser oss i et illrødt maleri med skriket skrevet med store bokstaver på billedflaten. Måten gleden og livsappetitten balanseres med smerten og sårbarheten i disse bildene gjør inntrykk, stille og nesten umerkelig.
I det tredelte "Kick" ser vi en mor - barn-framstilling med klare røttter i kunsthistorien. Det slår meg at moren her har et like innavdvendt ansiktsuttrykk som det vi finner i en rekke av Michelangelos Madonna-relieffer. Kanskje tenker hun på sin lille gutts framtid, representert med de to potente tenåringsguttene til venstre i maleriet - kanskje fylles hun med en smerte fordi hun vet noe barnet ennå ikke vet: At tiden går og at uskyldens dager er talte.

Stavanger Aftenblad 16. mai 2000